AV SIGMUND LOLAND


Jeg skal ikke besvare slike spørsmål her. Men debatten tematiserer et viktig spørsmål: Hva er idrettsforskningens rolle i prestasjonsidretten? Hva gjør vi når trenervurderingene spriker? Hva er forholdet mellom praktisk erfaring og forskningsbasert kunnskap? Og hvordan kan vi best realisere målet om en kunnskapsbasert, norsk idrett?

Prestasjonsidrettens egenart
Prestasjonsidretten drives fram av prøving og feiling. Basert på erfaring, kunnskap og kreativitet leter dyktige utøvere og trenere etter nye metoder, nye treningsformer, alternative tekniske og taktiske løsninger. De færreste innovasjonene kommer fra laboratoriet – de oppstår i praksis. Det gjelder Fosbury flop’en i høyde, skøyting i langrenn, V-stilen i hopp, Cruyff-finten i fotball. Og her er prestasjonsidretten strengt darwinistisk. Løsninger som ikke har noe for seg, dør ut når resultatene uteblir.

Forskningen er noe annerledes. Også forskeren er på jakt etter den kreative ideen som står imot tøffe tester. Også forskeren forlater ideer som ikke holder. Men i motsetning til treneren og utøveren, må forskeren bruke tid på kritisk og systematisk utprøving før ideen kan anbefales i praksis. Vitenskap stiller strenge krav til forklaring og begrunnelse. Forskningsbasert kunnskap er kvalitetssikret kunnskap.

Hvorfor skal idretten bruke tid og ressurser på forskning i stedet for å teste ut ideene umiddelbart? La meg peke på tre grunner.

Forskning som grunnlag for innovasjon
Ønsker vi å drive med prestasjonsutvikling, har vi en forpliktelse om å gjøre det på skikkelig vis. Et treningsregime kan fungere uten at trenere og utøvere kan forklare hvorfor. Da opererer vi med et sårbart regime, vi kjenner ikke de kritiske faktorene om noe går galt, vi vet heller ikke om andre regimer kunne fungert bedre. Forskningsbasert kunnskap kan gir trenere bedre vurderingsevne. Fysiologi og biomekanikk gir grunnlag for rasjonelle valg i trening av fysiske kvaliteter og teknikk. Pedagogikk, psykologi og etikk gjør trenere til bedre motivatorer, kulturbyggere og menneskeutviklere. Forskingsbasert kunnskap gir ikke endelige løsninger, men reduserer antall feilvurderinger og gir analytisk grunnlag for å velge riktig.

Forskning på prestasjonsutvikling som konkurransefordel
Norge er et lite land. Vi skal av verdimessige grunner ta vare på alle som søker idretten. Videre er det slik at talentene ikke alltid står i kø. De som velger å satse på prestasjonsutvikling, bør få best mulig faglig støtte. Her har vi en konkurransefordel i internasjonal idrett. Norge er rikt og med et høyt utdanningsnivå. Styrker vi forskningen, utnytter vi denne fordelen. Tilbake til de innledende eksemplene: Når det gjelder utholdenhet og treningsplanlegging i langrenn, er vår ambisjon å være i internasjonal tet. Når våre hoppere ikke presterer som ønsket i Hoppuka, og det snakkes om at forklaringen ligger ”under hjelmen”, er vår ambisjon å ha idrettspsykologer og coachingeksperter som er best i verden.

Forskning på prestasjonsutvikling som styrking av grasrota i norsk idrett
Jeg er fremme ved den tredje og kanskje viktigste grunnen til å satse på forskning på prestasjonsutvikling. Dette angår ikke bare eliten. En grunnstein i norsk idrettstenkning er at alle utøvere skal få oppleve mestring ut fra egne evner og forutsetninger. Mestringsopplevelser henger sammen med læring og utvikling. Fysiologiske innsikter om utvikling av muskelstyrke er relevante både for eliteutøveren og pensjonisten. Kunnskap om mestringsorienterte fellesskap griper direkte inn i treningshverdagen for både barn og verdensmestere. Kompetanse på prestasjonsutvikling er viktig for alle idrettsaktive. Ved å satse på kunnskap, er vi nemlig med på å legge en del av grunnlaget for en av idrettens kjerneverdier: idrettsgleden.

Veien videre
Hvor sterke er vi på forskning innenfor prestasjonsutvikling i Norge? Svaret må være: temmelig sterke, på noen felt sannsynligvis i internasjonal topp. Men prestasjonsforskningen har ikke per i dag gode finansieringskilder, og den opererer i et felt uten tunge vitenskapelige tradisjoner. Derfor vil vi bli bedre.

Norges idrettshøgskole har et særskilt nasjonalt ansvar for kunnskapsutvikling på idrettsfeltet. I inneværende strategiske periode er såkalt aktivitetssentrert forskning et satsingsområde. Sammen med NIF og KKD ønsker vi å etablere et Senter for forskning på trening og prestasjonsutvikling ved høgskolen. Slik kan vi være med på å gi norsk idrett et løft både i topp og bredde.

SIGMUND LOLAND er professor og rektor på Norges idrettshøgskole. Doktorgrad på ideen fair play. Han har publisert en rekke artikler og bøker nasjonalt og internasjonalt om blant annet om idrett og etikk, idrettsfagets vitenskapsteori, doping og prestasjonskultur, idrett og samfunn. Han er fast kommentator på Sportsanalyse.