IOC-medlemmet John Coates, president for den australske olympiske komité, for tiden også medlem av IOC-styre (Executive Board), har tatt kraftig til motmele mot rapporten: The Future of Australian Sport. Han hevder rapporten er en hån mot alle idrettskvinner og -menn som har brakt respekt, ære og berømmelse med seg hjem fra internasjonale arenaer. Coates understreker at den nasjonale glede og stolthet eliteidretten har bidratt til, og den idrettsinteresse og oppslutning som har fulgt idrettslig suksess, vil bli undergravd hvis rapportens forslag følges opp av regjeringen.

IOC-medlemmet Coates kjemper på hjemmebane for sin anseelse i det internasjonale olympiske system. Reduseres Australias olympiske innsats og konkurranseevne, faller også Coates’ betydning og status innenfor den olympiske ”bevegelse”. Derfor oppildner Coates alle likesinnede, og ikke minst tidligere og nåværende eliteutøvere, til å si klart fra: Ikke rør eliteidretten! Det er underforstått at ”eliteidrett” i denne sammenheng først og fremst betyr topprestasjoner i idretter som inngår i sommer-OL.

Australias posisjon. For å kunne opprettholde Australias posisjon som en ”top-5 nasjon” i olympiske sommerleker, aller helst foran Storbritannia, har Coates et Co satt fram krav om 100 mill. australske dollar i året (ca 500 mill. kroner) fra regjeringen. Med en årlig bevilgning på dette nivå vil (den olympiske) eliteidretten i Australia gi sitt viktige bidrag til den standard, stolthet og selvbevissthet nasjonen trenger.

Rapporten ”The Future of Australian Sport” viser flere eksempler på hvordan offentlige bevilgninger brukes stikk i strid med regjeringens offisielle politikk for bedre helse gjennom bl.a. økt fysisk aktivitet. Vannpolo er olympisk øvelse og får langt større offentlige midler enn populære idretter som f. eks. golf og tennis. Tilsvarende får bueskyting årlig mer penger enn cricket, en idrett som har et 100-talls ganger flere utøvere.

Dette er en konsekvens av at offentlige midler overføres til utøvende apparater som har egne, vel innarbeidede agendaer. Den australske olympiske komité er i sitt operative arbeid ingen aktør innenfor regjeringens helsepolitikk. Den påberoper seg imidlertid positiv helseeffekt av den breddeaktivitet eliten skaper. Skal denne viktige sideeffekten opprettholdes, må eliteidrettens posisjon sikres og helst styrkes. Slik tenker olympiske ledere når penger og makt utfordres av andre interesser og samfunnshensyn.

Denne logikken er egentlig såre enkel, og gjelder for økonomisk og politisk samhandling mellom offentlige myndigheter og sterke interesseorganisasjoner i alle land. Idrettsorganisasjonene har langvarig hevd på å motta betydelige offentlige ytelser til formål som i beste fall er legitime sideeffekter av organisasjonenes primære oppgaver. Statlige penger overført til en nasjonal olympisk komité, brukes til formål som opprettholder denne operatørens mål og posisjon innenfor det olympiske system.

Seiersvante ledere.Lederen av utredningsgruppen bak rapporten ”The Future of Australian Sport”, David Crawford, uttaler med tilknytning til den harde kritikken fra Coates et Co at ”lederne av disse organisasjonene er tydeligvis vant til å få det som de vil”. Sannsynligvis er det en meget treffende beskrivelse, som i sin tur vil skape politiske utfordringer for idrettsminister Kate Ellis. Hvordan skal en regjering kunne snu en vel innarbeidet og akseptert praksis? Offentlige midler har med åpne øyne i årevis blitt tilført en operatør med andre hovedmål for sitt virke enn de regjeringen angir som offisiell begrunnelse.

Den australske konflikten og diskusjonen er på ingen måte kun en aktuell sak ”down under”. Med den økte oppmerksomhet og betydning olympisk og annen internasjonal eliteidrett har fått de siste par 10-år, er det påtrengende nødvendig at regjeringer rydder opp i sin idrettspolitikk. Det innebærer å klargjøre hvilke formål som skal ivaretas, og - på hvilken måte formålene skal sikres realisering.

Idrettsbildet kraftig endret. Det er slutt på den tiden da all idrett var en form for ”folkeidrett”. I dag er idrettsbildet differensiert og spesialisert. Eliteidrettens kjerne er toppsjiktet i de olympiske leker, som omfatter 35 (sær-)idretter og 385 øvelser. Utenfor denne sirkelen lever et tilsvarende antall (sær-)idretter i en vedvarende kamp om oppmerksomhet og plass. Alle beiler i IOCs forgård i håp om å komme inn i det olympiske tempel. Å hevde at eliteidretten i dag har folkehelseperspektivet som ledestjerne, er grovt villedende. Den har andre, komplekse formål, som bør diskuteres, og eventuelt godtas som selvstendige og legitime (del)mål for statlig idrettspolitikk.

”Folkelig idrett”. Finnes det fortsatt en folkelig idrett (dansk uttrykk) som har vekst, utvikling, modning og helse som formål, dvs. som gir mennesker viktige bidrag på veien til andre arenaer i livet enn den olympiske? I så fall burde også denne idretten støttes og sikres som et selvstendig målfelt innenfor dagens offentlige idrettspolitikk.

Kan både folkelig idrett og eliteidrett ivaretas av og innenfor et olympisk apparat? Dette er for tiden et akutt politisk problem for idrettsminister Kate Ellis. Kanskje bør spørsmålet også streife Anniken Huitfeldt under disse olympiske vinterdager.


Hans B. Skaset er norsk mester i 5- og 10-kamp i begynnelsen av 1960-årene. Forbundstrener i friidrett. Formann i Norges Friidrettsforbund 1976-83. Formann i Norges Idrettsforbund 1984-90. Styremedlem i Det europeiske friidrettsforbundet 1983-95. Leder av styringsgruppen for Europarådets Anti-Doping Convention 1990-94. Han var avdelingsleder fra 1968 og deretter professor i idrett ved Norges Idrettshøgskole 1975-91. Ekspedisjonssjef i Kulturdepartementet, idrettsavdelingen, 1991-2000. Har etterpå vært markant i den offentlige idrettsdebatten, og er fast kommentator på Sportsanalyse.no.