Det å knytte til seg de rette personene med ulike egenskaper rundt seg til rett tid, har kanskje vært strategen Stensbøl sitt smarteste trekk som idrettsleder. Mange personer blir nevnt, men ofte svært så kortfattet i boka på 400 sider. Eksempelvis får selv Stensbøl sin nestleder og ryddige høyre hånd, Åsne Havnelid bare et par avsnitt i boka.

Stensbøls historiske reise gjennom 80-tallet og helt frem til i dag beskriver inngående svært så mange avgjørende hendelser for norsk toppidrett. Stensbøl er sterk og klar og virker i boka ærlig og utleverende fra start til mål. Tilsynelatende har han hatt et godt eller dårlig forhold til andre idrettsledere, idrettspolitikere eller mediefolk. Historiene og meningene til den lite konfliktskye Stensbøl er mange. Selve Fotballforbundet topporganisasjon med sine politisk valgte styrer og nå avgåtte generalsekretær Karen Espelund i Fotballforbundet har vel, i følge Stensbøl, aldri skjønt hvordan en kan utvikle topputøvere og topplag?

Til trenere har derimot samarbeidet stort sett gått fint og forholdet til de aller fleste utøvere har vært optimalt! For nettopp utøveren skal være i sentrum og treneren er katalysatoren til suksess. Stensbøl gir oss et grundig blikk inn i toppidretten, og flere episoder trekkes frem. Rolf Sæterdal sitt nattlige besøk i oktober 1989 på toppidrettssenteret Kienbaum i Øst-Berlin. Vegards Ulvang sitt møte med IOC- president Samaranch under Lillehammer 94. Grimseth-Aanes sakene fra Sydney 2000 med etterspillet rundt Hans B. Skaset sin avgang som eksedisjonssjef i Kulturdepartementets idrettsavdeling. Generalsekretær Ivar Ekeberg og president Kjell Kran sin avgang i 2004. Stensbøl mener dette var en skam for norsk idrett og retter opp ettermælet til duoen på en saklig og veldokumentert måte; ”Ivar Ekeberg bør få mye av æren for at Stortinget endret tippenøkkelen til 50/50 kultur/idrett og han bør også tilkjennes hovedæren for de store årlige sponsorinntekter som tilfløt toppidretten i sin periode.” Kran fremheves av Stensbøl blant annet for sin uredde holdning internasjonalt i Mühlegg-saken 2002 og innføring av ”tipunktlista”, som i dag er kjernen i WADAs antidopingarbeid.

Mange vil finne Stensbøls meninger om lederskap generelt og spesielt innenfor Idretten nyttige og inspirerende. Personlig er jeg mest fasinert av boka der hvor Stensbøl oppfordrer til debatt og der hvor han inngående beskriver filosofien og tankene bak sine handlinger og meninger om å utvikle toppidrettsutøvere.

Filosofien
Idrettens hedersmann Thor Ole Rimejordet  kan vel sies å være Olympiatoppens husfilosof gjennom ”Prosjekt 88” og opprettelsen av Diplomtrenerutdanningen ved Olympiatoppen. Den helhetlige tankegangen om ”24-timers utøveren ” hvor utdanning, fremtidig jobb, tid til sosialt samvær ved siden av mest mulig riktig trening var og er grunnpillarene til norsk toppidrett. Stensbøl har vært tro mot og foredlet denne tankegangen hele veien. Selve kongstanken var opprettelsen av selve Olympiatoppen ved Sognsvann, en sydende møteplass hvor det foregår kontinuerlig  kompetanseoverføring mellom utøvere og trenere på tvers av idretter. Stensbøl knyttet til seg pådrivere med trøkk som sørget for at utøvere, trenere og ledere gjorde hverandre gode.

Det faglige har bygget seg opp etterhvert, men interessant er det at nettopp de som ikke støtter seg for mye på forskning vil sprenge grenser. De går foran og viser vei gjennom sin praksis og gir grobunn for ny forskning. Stensbøl peker også i sin bok på at det ble gjennomført hundrevis av prosjekter som var sentrale for at Norge utviklet seg til å bli den tredje beste idrettsnasjon i Europa. Her kan nevnes; høydeprosjektet, gliprosjektet, systematisering og anvendelse av kunnskap fra forskning og beste praksis i trening, forebygging av idrettsskader, nettportal om basistrening, spiseforstyrrelser og utbrenthet i toppidretten. 

Mange dyktige fagfolk er knyttet til Olympiatoppen. Mange nevnes kort av Stensbøl. Personlig vil jeg trekke frem guruen på Basistrening; Morten Bråten. Det har nok vært mange løpeballer han fikk fra sine ledere på Olympiatoppen. Men den godeste fagansvarlig innenfor Motorikk/Teknikk har tatt løpeballene ned, alltid rettvendt og dundret ballen videre rett i krysset. Det Bråten gjør innenfor Basistrening på Olympiatoppen er det verdensklasse over! Stjerneeksemplet er Andreas Thorkildsen. Toppidrettsutøveren befinner seg i en såkalt vedvarende prestasjonstilstand og i Olympiatoppens visjon står det blant annet ”Jeg må være kreativ eller få andre til å være kreative for meg. Kreativiteten må kobles med kvalitet - og kvaliteten kjenner ingen grenser. Alle er preget av de samme trekkene i forhold til å nå høye mål der begrensningene kun betraktes som et utgangspunkt for å nå nye mål.»  Hører du Zlatan! Om John Carew ikke er noen målestokk, så er det bare et tidsspørsmål før vi har en norsk fortballspiller, med god hjelp av Olympiatoppen, som dundrer en mandarin rett i krysset stående på et ben på en balansepute – med bind for øynene!   

Etikken           
Etikkdebatter er behørig belyst i boka, men jeg savner Stensbøl sine kommentarer på de debatter han har hatt med Idrettshøgskolen sine tungvektere innenfor etikk; Gunnar Breivik og Sigmund Loland. Men hvorfor mimre over harde slag, når en har så mange gode stunder å ta av?

Høydehusdebatten finner jeg interessant da jeg selv engasjerte meg i media før flertallsvedtaket på Idrettstinget 1. juni 2003. Stensbøl skal ha ros for å bidra til gode etikkdebatter gjennom kronikker i media. Tiden har gått. Stensbøl virker ennå noe bitter over at høydehus ble forbudt bare i Norge, men han sier at han er ”skeptisk til passivt opphold i høydehus (soving).” Aftenposten sin undersøkelse høsten 2009 blant 234 utøvere viste at 2 av 3 toppidrettsutøvere ønsker at høydehus blir lovlig igjen. Idrettens iboende og irreversible krav om å bli raskere, høyere og sterkere vil nok sørge for at våre kommersialiserte toppidrettsutøvere fjerner seg fra oss vanlige dødelige. Våre underholdningsartister blir tvunget til å utnytte vår teknologiske utvikling til fulle. Høydehus kommer nok også tilbake til Norge om det ikke utgår på dato. I fremtiden vil hovedmotstanderene til ren toppidrett bli ukontrollbare prestasjonsfremmede kunstige midler, eksklusive miljøbelastende teknologiske nyvinninger og genteknologi utført på utøvere i ung alder. I verste fall må alt bli tillatt slik at vi får en rettferdig toppidrett. Toppidretten har en kjempeutfordring til ikke å utvikle seg enda lengre bort fra øvrig idrett og grunnverdiene Glede, Fellesskap, Ærlighet og Helse.

Medaljene
Vi som har vårt hjerte i Idretten kan bare misunne Stensbøl sin nærhet til 55 gullmedaljer i de olympiske leker fra Albertville 1992 til Athen 2004. Utøvere og historier bak medaljer blir nevnt.

Ole Einar Bjørndalen står Stensbøls skiskytterhjerte nært og blir fremhevet som den aller største.

Vebjørn Rodal sitt fantastiske gull på 800m i Atlanta 1996 trekkes frem som Norges største enkeltprestasjon i norsk idrett gjennom alle tider. Stensbøl valg av enkeltprestasjon av en vinteridrettsutøver falt på Bente Skaris spurt under 10 km klassisk langrenn i Salt Lake 2002.          

Media
Mannen fra Roverud, like nord for Kongsvinger, har til tross for sine sjenerte «basisegenskaper» stilt seg opp for hugg overfor andre maktorienterte idrettsledere, politikere og mediafolk. Media; den fjerde statsmakt har naturlig nok fått sitt eget kapittel i boka. Stensbøl ønsket at utøvere og idrettsledere skulle håndtere media best mulig. Media har sin nødvendige plass i dagens samfunn og toppidrettslederen har hele tiden brukt media for å skape debatt og men også for å nå sine egne hellige mål. Stensbøl kommer inn på flere episoder og kanskje har han vært for ærlig og naiv i håndtering av media?

Spillet om OL. 2018 ble ”vunnet” av Tromsø med Stensbøl som sentral ballfordeler på laget. Personlig satt jeg igjen med bakoversveis etter NRK-dokumentaren ”Bak lukkede dører”. Hver og en får gjør seg opp sin mening, men boka følger opp med, for meg sjokkerende lesning, om hva som skjedde i søknadsprosedyren. Hvilken maktkamp, nettverksbygging og lobbyvirksomhet har foregått og foregår innen for norsk idrett og samfunnsliv? Stensbøl vendte selv blikket mot himmelen under kampen om Mühlegg-medaljene under Salt Lake 2002 og minnet idrettspresident Kjell Kran om Timoteus 2,5: ”Idrettsmannen får ikke seierskransen hvis han ikke følger kampreglene.” Gråsoner er problematiske og kampreglene er ikke alltid like lett å tolke i alle sammenhenger. Stensbøl har fått erfare at en seier eller et gull er lite verdt om ikke historien bak er ren og/eller blir fremstilt som ren av media.

Tromsø OL
Tromsø OL i fremtiden bør så absolutt være berettiget. Konseptet og ideene ligger der. Neste gang vil forhåpentligvis initiativet komme fra sentrale storting- og regjeringspolikere som kan rette opp sin manglende satsing på Nord-Norge. Et samlet Idretts- Norge kan takke og bukke uten tanke på egen makt og ære. Tålmodighet er viktig for Tromsø, Trondheim, Oslo og Lillehammer. IOC vil nok ha behov for at rike Norge arrangerer Vinterleker hvert 28 år, så det er bare å stille opp som søkerby og stille seg høflig i køen, istedenfor å bruke titalls millioner kroner på konsulenttjenester. Bruk heller midler på flest mulig lysbelagte skileikområder og korte lysløyper for barn så får vi enda flere norske olympiske gull å feire!  

Morgendagens Utøvere
Stensbøl er bekymret for at selve rekrutteringsgrunnlaget til idretten blir stadig dårligere. Flere ungdommer velger nå bort idretten og den norske kulturen er vel nå tuftet mer på nyting enn yting.

Stensbøl påpeker at aktiviteten må skje på de unges premisser og at NIFs iver om å ta samfunnsansvar kanskje til og med må tones ned. Tar jeg denne tankegangen videre kan og bør deler av breddeidretten i NIF, uorganisert aktivitet og kroppsøvingsfaget i skolen sees på som rent sosialarbeid og forebyggende helsearbeid. Konkrete bevilgninger gjennom Helsedepartementet bør da være nærliggende. De siste tyve år er det faktisk stort sett bare spillesugne nordmenn og næringslivet som har tatt ansvar og sponset idretten. 

Dersom rekrutteringsgrunnlaget blir dårligere er det desto viktigere å ha fokus på ungdommen.

Stensbøl har nok litt dårlig samvittighet for at Olympiatoppen ble tvunget til å prioritere datidens toppidrettsutøvere grunnet manglende bevilgninger. De fleste særforbund har vel også ønsket å ta seg av ungdommen selv hvor bredde og topp har gått hånd i hånd. Men det er kanskje her vi har noe å hente i fremtiden sett fra toppidrettens side? Finn Aamodt hadde et eventyrlig trøkk på basistrening for ungdom rundt tusenårsskiftet. Kompetanseoverføring til særforbund gjennom trenere, Basismesterskap og regionale treningsgrupper ble opprettet.  Treningsgruppene på tvers av idretter for ungdom i alderen 14-18 år ble opprettet ved en rekke steder i landet, men ble dessverre lagt ned grunnet manglende bevilgninger og kanskje manglende interesse fra primærtrenerne, særkretser og særforbund sin side?  Hanne Staff er hovedansvarlig for unge utøvere ved Olympiatoppen i dag og det er fire regionale kompetansesentre som også følger opp arbeidet med å utvikle morgendagens utøvere.

Stensbøl er krystallklar på hvor viktig det er med mye basistrening i ung alder. Videre at konkurranser og tidlig resultater ikke må ta for mye fokus bort fra selve treningen som er avgjørende i tidlig ungdomsalder for å bli en fremtidig toppidrettsutøver. Stensbøl ønsker også fokus på trenerne, at det må bli populært og lønnsomt å være en god trener for yngre idrettsutøvere.

Spesielt det å trene jenter, bør det i følge Stensbøl, forskes på erfaringsbasert kunnskap både prestasjonsmessig og i et helseperspektiv. Mange av oss trenere blir usikre på dette området da idrettsjenter ofte er pliktoppfyllende og flinke på mange områder. De har talent til å ligge i den øvre grensen av flytsonen, men også talent for å gå over og forsvinne fra idretten og rett og slett få problemer med sin egen helse. På dette området tok Stensbøl nødvendige initiativ, og med Dag Kaas og Anne Grethe Jeppesen i spissen for prosjektet Kvinneløftet vil vi bli stadig bedre på å ivareta Norges idrettsjenter.      

Idrettslinjene
I hele landet finnes idrettslinjer på videregående skoler. Her har idrettsungdom en unik mulighet for å utvikle seg som idrettsutøvere gjennom 10 timer aktivitet i uken, men også få nødvendig kunnskap og forståelse om trening gjennom teorifagene på skolen. I læreplanene har basistrening fått en stor og viktig plass og elevene har bakgrunn fra flere og ulike idretter. En ypperlig arena for å utvikle utøvere og trenere til å bli best mulig.

Personlig mener jeg rent toppidrettsmessig, at mange unge utøvere hadde dratt nytte av at mesteparten av treningen på dagtid på idrettslinjen var basert på generell basistrening og kvalitetssikret restitusjonstrening, ved siden av annen aktivitet for å følge kompetansemålene i de enkelte fag. Treningen vil være mer oversiktlig å styre for utøveren og deres respektive trener/klubb, hvor en utenom skoletid kan vektlegge idrettsspesifikk trening. Utøvere som ikke velger å gå på idrettslinjene kan utenom felles treningstid skjøtte sin basistrening, men mange ganger er det nettopp disse utøverne som er fornøyd med bare å delta i selve idretten.

Mange ønsker ikke å trene mye eller drive idretten på et høyt nivå. Kanskje blir det etter en slik modell færre som velger bort idretten? Idealmodellen er når utøverne har de samme lærerne som hovedtrenere også utenfor skoletiden. Mange kompetente lærere har sin hovedfunksjon på skolene, men i tillegg er mange involvert som motiverte trenere og ledere i NIF/NOK. Faren er at slitasjen på de beste trenerne blir for stor og en sliten trener er en dårlig trener. Flere kunne blitt ansatt på idrettslinjene dersom arbeidsgiver fikk øremerkede midler av staten til å lønne idrettslærerne for arbeidet utenom skoletiden. Indirekte vil da NIF/NOK få en slags stabil finansiering for deler av sitt profesjonelle trenerkorps. Idrettslæreren kan få redusert sin stilling på dagtid og langt flere dyktige trenere vil være en ressurs for norsk idrett, hver og en over en lengre tid.    

Jeg anbefaler Olympiatoppen ikke og bare å samarbeide med private toppidrettsgymnas, men også å formalisere samarbeidet med flest mulig idrettslinjer med en toppidrettskultur, og utnytte dem som en viktig ressurs.     

Eksempelvis har vi på Dønski videregående skole, som er en offentlig skole i Bærum Kommune prøvd å følge opp Olympiatoppens filosofi med mer eller minst mindre direkte kontakt og oppfølging fra Olympiatoppen. Vi har egen alpinlinje med over tretti elever som vi matcher på tvers av klasser etter nivå. Vi har sett på hva som fungerte bra for norske alpinister på 90-tallet og tilpasset det etter beste evne på våre unge elever. Arbeids- og kapasitetsanalyser, mye generell basistrening spesielt styrke-, utholdenhet og koordinasjonstrening, jevnlig testing av basisegenskaper, mange samlingsdøgn med mye spesifikk skikjøring har vært hovedingrediensene. Denne miksen fulgt opp av ærgjerrige dyktige trenere og våre fleksible læreres oppfølging av elevenes undervisning ved hjelp av digitale verktøy og læringsplattformer har vi oppnådd gode resultater. Under årets junior-VM i alpint er det tatt ut en tropp på 16 utøvere, 9 av dem enten går eller har gått på Dønski videregående skole. Kanskje følger de opp de to siste junior-VM hvor elever fra Dønski vgs har tatt sølvmedaljer i utfor ved Eian Sandvik og Lotte Smiseth Sejersted.

Vi har også forholdsvis nylig opprettet egen fotballinje som samarbeider med Bærum Sportsklubb.

Våre beste fotballelever er stammen i juniorlaget til klubben som i semifinalen ble slått ut av RBK i årets juniorcup og som ble nummer to i interkretsserien G19  foran lag som Lyn (NTG) og

Stabekk (NTG). Andrelaget til Bærum sportsklubb er et rent skolelag for Dønski vgs. De har rykket opp to divisjoner og kun tapt en juniorkamp på to år. Bærum 2 spiller i 1.divisjon G19 neste sesong.

Olympiatoppen blir nok ekstra glad av å høre at vi setter stort fokus på generell basistrening, testing, treningsstyring på data ved siden av mye trening på spesifikke basisferdigheter i fotball. Spesielt fokus har vi hatt på hurtighetstreningen og Bærum Sportsklubb har på klubbnivå hentet inn Quincy Douglas for å spisse denne treningen.

Paralympics
Et kapittel som jeg savner sterkt i Stensbøls bok og som sjelden kom frem i media er satsingen på fysisk funksjonshemmede toppidrettsutøvere. Integreringstanken har vært sentral i norsk idrett og i flere særforbund siden midten av 1990-tallet, men har tydeligvis ikke vært det like sterkt for Olympiatoppen i Stensbøl sin periode. De har nok gjennomført uttak, forberedelser og gjennomføring av selve Paralympics. Men det har vel vært litt 1980-talls over satsingen, direkte oppfølging av utøvere og deres trenere og rekrutteringen til idretter som langrenn og friidrett har vært nærmest null etter mitt skjønn. Nåværende toppidrettssjef Jarle Aambø har heldigvis tatt tak i dette gjennom prosjekt Paralympics, og Cato Zahl Pedersen bør være rette mann til å få fart på arbeidet som må startes helt fra bunn av. Kanskje kan enkelte idrettslinjer være rette stedet å starte; for også og frem fysisk funksjonshemmede toppidrettsutøvere?  

Debatt om veien videre..
Bokas viktigste og siste kapittel tar for seg veien videre for norsk toppidrett. Her kommer Stensbøls viktigste bidrag og ønske om å få i gang en debatt omkring fremtidig organisering og gjennomføring av toppidretten. Debatten vil nok komme på banen igjen når Vancouver 2010 er ferdig. Forrige store debatt høsten 2007 kom da generalsekretær Inge Andersen gjorde jobben sin, og stilte spørsmålstegn ved resultatutviklingen på grunnlag av at Norge i Torino 2006 hadde prestert tidenes dårligste OL, dersom IOCs medaljestatistikk legges til grunn. Den debatten ble stoppet av idrettspresidenten Tove Paule, godt påvirket av de store forbund med Espelund i spissen, som aldri har likt at å ha en krevende faglig utfordrer hengende over sine skuldre. Stensbøl sier han har ”full tillit til at nåværende toppidrettsleder Jarle Aambø tar ansvar for resultatene i norsk idrett ”. Dermed også for nødvendige debatter og fortsatt positivt press på særforbund?  

Stensbøl reflekterer over mange områder han frykter kan bli utfordrende og problematiske i fremtiden. Stensbøl er skeptisk til hvordan NIF/NOK er organisert og han ønsker seg tilbake til 1994 hvor NIF/NOK hadde Arne Myrvold til samme president, men hvor organisasjonen hadde to forskjellige styrer – hvor ett av dem hadde ansvar for toppidretten. Eventuelt bør, i følge Stensbøl, toppidretten organiseres i en stiftelse. Mest av alt frykter den tidligere toppidrettssjefen at Olympiatoppen blir, som blant annet Fotballforbundet alltid har ønsket, et serviceorgan som særforbundene kan kjøpe tjenester fra etter eget forgodtbefinnende.  

Dersom dette skjer vil ikke Olympiatoppen være en autoritet og pådriver innenfor toppidretten og Norge vil da gå tilbake til slik det var på midten av 1980-tallet.

Stensbøl skal til slutt ha takk og ros for sin marginale, men viktige medvirkning til 55 norske olympiske gullmedaljer. Det må være den kontinuerlige seiersrusen samt den daglige løpeturen på morgenen rundt Sognsvann, som ga Stensbøl overskudd til å ligge så lenge i den øvre del av flytsonen.

Forhåpentligvis vil Stensbøls bok bidra til en kontinuerlig debatt om hvordan Norge fortsatt kan være blant Europas tre beste nasjoner i olympisk sammenheng.

Boka vil utvilsomt gi deg, som Stensbøl ønsker; glede, ettertanke, inspirasjon.

God bok og God debatt!

Oslo, januar 2010.


Sportslig hilsen
Per Ivar Jaksland

Dette er skrevet som et bokanmeldende debattinnlegg av Per Ivar Jaksland. Han er idrettsfaglærer Dønski vgs og har gjennomført Diplomtrener Olympiatoppen (1997-99).