Idrettens helsebidrag overfokusert. Byråden hevder idrettspolitikken har mislykkes med å skape grobunn for et aktivt liv med mosjon og fysisk aktivitet for alle barn og ungdommer. Hovedårsaken til dette nedslående resultat er, iht. byråden, at staten og kommunene har ”givit Riksidrottsförbundet monopol på folkhälsopolitiken”. Hun underbygger sin kritikk ved å trekke fram hva nye undersøkelser viser om antallet inaktive barn og unge i Stockholm. Opp gjennom klassetrinnene øker antallet inaktive, og når i gymnasiet 50 %. Samtidig øker antallet overvektige barn og unge. Prosenttallene er kjønnsskjeve: jenter er gjennomgående mer inaktive og mer overvektige enn gutter.

Med henvisning til utredningen ”Föreningsfostran och tävlingsfostran” (SOU 2008:59) påpeker byråden at antallet idrettsaktive ungdommer synker raskt mot slutten av tenårene. Grunnen til dette er, iht. utredningen, at virksomheten innenfor idrettsbevegelsen ”snarare styrs av idrottens behov än av den idrottandes intressen”. Og dette skjer til tross for at barneperspektivet i idrettspolitikken er blitt framhevet og understreket, bl.a. ved Riksdagens behandling av utredningen i mai 2009.

Idrett ikke for alle. Når så mange barn og unge ikke finner seg til rette innenfor den organiserte idrett, mener kultur- og idrettsbyråden i Stockholm at den organiserte idrettens bidrag til et varig aktivt liv og god folkehelse må tones ned. Staten må slutte å sende alle sine penger til Riksidrottsförbundet (RF), om fysisk aktivitet og folkehelse skal være de bærende mål. Statens mål for folkehelsearbeidet kan ikke reservasjonsløst tolkes inn som ivaretatt gjennom idrettsorganisasjonenes arbeid. ”Idrottsrörelsen ska värna sine intressen, men staten måste se till alla medborgares inntresse”. Større bevissthet og en mer differensiert tilnærming er nødvendig, hevder byråden, om målene om mer fysisk aktivitet og bedre folkehelse skal kunne realiseres.

Ny kurs nødvendig. Byråd Sjøstedt konkluderer med at hun finner det umulig å drive samme idrettspolitikk som tidligere i Stockholm. Hun legger til at hun mener det ”är obegripligt varför regjeringen inte har dragit samma slutsats”.

Et så pass krast utspill fra en sentral yngre kvinnelig politiker i landets hovedstad kunne ikke stå lenge uimotsagt. To dager senere var Riksidrottsförbundets leder, Karin Mattsson Weijber, på plass med et tilsvar, underskrevet også av lederen for Stockholms Idrottsförbund, Peter Larsson.

Mattsson Weijbers hovedargumenter er følgende:
• Idretten bidrar til folkehelse ved at store grupper driver idrett, dvs. er fysisk aktive i en eller annen form.
• Statens idrettspolitikk har flere andre siktemål enn folkehelse: Det dreier seg om alt fra å engasjere flest mulig barn og unge i ”föreningslivet till att stödja elitaktiva”.
• Gjennomføring av statens helsepolitikk er en statlig myndighets (Folkhälsoinstitutet) ansvarsområde. Idrett kan inngå som ett virkemiddel i den statlige helsepolitikkens praksisfelt.
• Skal den organiserte idretten kritiseres, må det være for ikke å ha oppfylt statens mål med idrettspolitikken, - ikke for at statens mål for helsepolitikken ikke nås.
• Å angripe statens overføringer til idrettsformål (1,7 mrd sv kr) med den hovedbegrunnelse at staten ikke når mål for helsepolitikken, er en logisk feilslutning.
• Det må mer til enn idrettspolitikk for å oppnå bedre folkehelse.

Relevant og viktig diskusjon. Denne meningsutvekslingen mellom Stockholms byråd for kultur og idrett og RFs leder er relevant og viktig også for norske forhold. Det er et økende problem for idrettens ledere at de lar den statlige begrunnelsen for idrettspolitikken i så stor grad domineres av folkehelseformål. Det er et tilsvarende problem for politiske ledere at de mangler effektive apparat for å kunne håndtere de voksende utfordringene innenfor forebyggende helsearbeid. Konsekvensene blir alt for ofte en overbetoning av idrettens plass i folkehelsearbeidet, kort og godt fordi dette apparatet fortsatt er på plass, og kan tilbys (av korttenkte idrettsledere) eller gripes til (av rådløse politikere).

Grunnene til at idretten havner i denne situasjonen, er dels historiske, dvs. en konsekvens av en vel innarbeidet form for legitimering av offentlig støtte til idrettsorganisasjonene. I tillegg kommer de senere års erkjennelse av behovet for å få igangsatt et omfattende, kvalifisert forebyggende helsearbeid for å motvirke den sterke veksten i alvorlige sykdommer relatert til livsstil, særlig mangel på fysisk aktivitet og ugunstig kosthold. Denne erkjennelsen har imidlertid ikke resultert i noe annet enn endeløst snakk og løse planer, som i Norge har kretset rundt skolen, primærhelsetjenesten (jf. ”grønn resept”), idretten og ”partnerskap” mellom alle velmenende instanser.

Idrettens oversalg. Problemet er at idrettens ledere i denne situasjonen har tendert til å overselge sitt bidrag, i håp om tilgang til mer penger og økt anseelse som samfunnsaktør. I stedet for å framstille helsegevinsten av idrettsaktivitet som en sekundæreffekt, har idrettsledere bidratt til at helseformål er blitt gitt en for dominerende posisjon innenfor offentlig idrettspolitikk. På denne måten nedvurderer idrettens ledere kjernen i sitt eget bidrag: Trekke flest mulig barn og unge inn i opplæring og trening i organiserte former i lag og foreninger, holde flest mulig i aktivitet lengst mulig oppover i årgangene, og på ansvarlig måte bringe enkelte utøvere fram til internasjonal heder, for bl.a. å styrke vår felles identitet og verdighet.

Lederen av Sveriges Riksidrottsförbund, Karin Mattsson Weijber, fører et kvalifisert forsvar for idrettens virksomhet i diskusjonen med Stockholms byråd for kultur og idrett, Madeleine Sjøstedt. Riksidrottsförbundets leder burde imidlertid interessere seg mer for hva staten skriver i proposisjonen for 2010 for det utgiftsområdet (17, s. 157) idretten hører inn under. Første (og viktigste?) begrunnelse er ”att ge möjligheter för flickor och pojkar, kvinnor och män till att motionera och idrotta för att främja en god folkhälsa”.

Målet et idrettsaktivt liv. I setningen ovenfor ligger grunnlaget for diskusjonen. Idrettsorganisasjonenes fremste formål er ikke folkehelse, men å knytte flest mulig til et livslangt fritidsliv preget av idrettslig aktivitet og sosialt samvær. Et fritidsengasjement i idrett kan ha en særdeles viktig bivirkning, nemlig styrket sosial og fysisk helse for et flertall av dem som inngår i virksomheten.


Hans B. Skaset er norsk mester i 5- og 10-kamp i begynnelsen av 1960-årene. Forbundstrener i friidrett. Formann i Norges Friidrettsforbund 1976-83. Formann i Norges Idrettsforbund 1984-90. Styremedlem i Det europeiske friidrettsforbundet 1983-95. Leder av styringsgruppen for Europarådets Anti-Doping Convention 1990-94. Han var avdelingsleder fra 1968 og deretter professor i idrett ved Norges Idrettshøgskole 1975-91. Ekspedisjonssjef i Kulturdepartementet, idrettsavdelingen, 1991-2000. Har etterpå vært markant i den offentlige idrettsdebatten, og er fast kommentator på Sportsanalyse.no.