1 – Canadas eventyrlige suksess på hjemmebane: Canada tok ikke en eneste seier på hjemmebane I Calgary i 1988. Nå ble det 14 – inkludert det gjeveste av dem alle, hockeygullet på et så dramatisk sett som mulig foran 19 000 ”ville” tilskuere (mens hele nasjon på 33 millioner stod stille). Canadas sanket sine fleste medaljer på is som underlag. Norge tok sine på snø. Så vennskapen holder.

2 – Petter Northug junior: Fra å være utskjelt og stempelet som en usympatisk fyr ute av form og balanse den første uka til å reise hjem som nasjonalhelt og skikonge med to gull, et sølv og en bronse.

3 – Marit Bjørgen: Den ubestridte langrennsdronning og en av de få utøverne som IOC-president Jaques Rogge nevnte i sin oppsummering på pressekonferansen søndag kveld. Fem medaljer i samme leker har ingen norsk kvinnelig utøver levert noensinne. Marits suksess smittet også over på hele kvinnelaget, og 4 x 5 km stafett-gullet varmet ekstra – uansett hva noen mener om nivå og bredde.

4 – Aksel Lund Svindal: Vi kan mene mye om rangering av de forskjellige OL-idrettene. Men det er ingen tvil om at alpint er en av de med størst trøkk og internasjonalt fokus. At Aksel Lund Svindal, når vi også husker hans problemer i sesongoppkjøringene både i høst og året før, kommer hjem fra OL med tre medaljer (gull, sølv og bronse) er utrolig imponerende. Han har utvilsomt den norske autografen med størst internasjonale attraktivitet.

5 – Skiskytterstafetten: Bredden i skiskyting er imponerende, Anders Besseberg og co har utvilsomt gjort mye rett. Gullet i herrestafetten på 4 x 7,5 km var kanskje mitt sportslige høydepunkt. Da Norge ledet halvveis med superveteranen Halvard Hanevold (40) og debutanten Tarjei Bø (21) fikk den gamle skiskyttertrener Unaas en ekstra klump i halsen. Emil Hegle Svendsen og Ole Einar Bjørndalen hadde hatt et svært så varierende mesterskap, men denne dagen grep de muligheten

5 – Finland: Jeg er glad i det finske broderfolk. De har samme tradisjoner og utgangspunkt som oss som vintersportsnasjon – og kjemper  gjerne med Norge på medaljestatistikken. Men gikk på den ene nedturen etter den andre, ikke minst i de nordiske skigrener. Hockeybronsen siste dag ble trøsten.

6 – Arrangementet: De aller fleste dro hjem fra Canada enda mer begeistret for vertsnasjonen. Som også Rogge sa det, dette var leker med enormt stor entusiasme. Noe han sist opplevde på Lillehammer i -94. Været varierte voldsomt og det var tekniske misser i arrangementet, men dette glemmes. Anleggene fantastiske, transportene
fungerte og sikkerhetsopplegget det mest fleksible siden jeg ”debuterte” som journalist på vinter-OL i Sarajevo 1984.

7 – Curlinggutta: Ikke bare på grunn av det imponerende sølvet, ”klovebuksene”, eller at coach Pål Trulsen er kollega her i SPORTMEDIA (og en av de mest kjente nordmenn i Canada). Curling er faktisk også toppidrett, men miljøet har gitt seg selv en litt annen image. Det sørger imidlertid for at OL får en ekstra, positiv dimensjon. Måtte curling nå få sitt gjennombrudd i Norge.

9 – Ulykkene – og skandalene: Det ble et OL med minimalt med skader. Dødsulykken i akebakken i Whistler ga en helt spesiell inngang til disse lekene. I en sånn dimensjon var utforkjøringen til Petra Majdic før den innledende sprint ”ingenting”. Totalt sett ble dette et OL med minimalt med skandaler og ”negative” overskrifter. Dopingsakene uteble fullstendig (med unntak en slovensk ishockeyspiller). Russland fikk tre gull, sin svakeste innsats noensinne. Ingen en gang Peter Müller fikk særlige overskrifter.

10 – NRKs suksess: NRK hadde satset enormt – i kroner, mannskap og sendetid – på dette OL. Mange var skeptiske. Men NRK opplevde eventyrlige seertall, og viste en bredde fra OL som ingen andre medier var i nærheten av å vise. Ingen land ser så mye sport utfra folketallet som Norge.


Erik Unaas er ansvarlig redaktør i SPORTMEDIA og sportsanalyse.no – og var på plass på sitt syvende OL.