Ut over det en tidligere har gitt til kjenne om den saken (jf. Sportsanalyse 020610), vil en tilføye følgende: Hva skyldes et totalt fravær av synspunkter fra lederne i norsk idrett på aktive idrettsutøveres plass i tingforsamlingen? Er tanken så fremmed at kategorien aktive idrettutøvere anses irrelevant i en diskusjon om hvem som er berettiget til representasjon?

Blant dem som leser dette står allerede flere i kø for å fortelle meg at aktive i høyeste grad er tenkt på, og at jeg følger dårlig med! Den tidligere ungdomsrepresentanten, som gradvis fikk styreplass, blir nå til tingplass for to utøvere, om arbeidsgruppens forslag når fram til tinget. Én olympisk og én ikke-olympisk utøver skal gis plass. Er denne løsningen svaret en gir på spørsmålet om å sikre aktive utøvere innflytelse i NIFs tingforsamling? I forhold til den betydning dyktige utøvere har for organisasjonens selvbilde, identitetsoppfatning og følelse av fellesskap, - rekker det med 2 utøvere i salen?

Olympiatoppen (OLT) fikk under ledermøtet klare støtteerklæringer. Erklæringene var et varsku om et etablert forsvar - i tilfelle flere enn OL-mester Koss og FrP-Stortingsrepresentant Korsberg hadde i tankene å forsøke seg på skittkasting eller mer subtile angrep. Det var særforbund som tydelig - og entydig - markerte OLTs viktige funksjon. Den positive omtalen understreket OLTs betydning, men inneholdt også en advarsel. Adressen for rosen var selvsagt direkte og indirekte Jarle Aambø og hans nærmeste medarbeidere. Advarselen gjaldt dem som ev. måtte ha planer om å redusere OLTs status og selvstendighet.

Det forunderlig var at ikke én idrettskretsleder fant det naturlig, eller klokt, å komme med tilsvarende utsagn. Betyr toppidretten og OLTs suksess lite for kretslederne? Vil NIF-organisasjonen kunne leve godt videre uten en velfungerende og presterende elite? Eller er det slik at en ikke vil gå ut med støtteerklæringer fordi tror det vil tjene særforbundenes sak, og tilsvarende svekke ens egen posisjon?

Samlende kraft. Det er all grunn til å tvile på at NIF-organisasjonen ville fungere godt om den ikke hadde elitens framskutte posisjon og utrolige suksess som identitets- og samlingsmerke. I idrettens verden er det riktignok flere ting som teller, særlig i offisielle taler og retoriske refreng. Men det som gjenstår som ufravikelig krav til kvalifisert idrett, dvs. målrettet trening og konkurranse, er å prestere i sammenhenger hvor andres ytelser er målestokken.

Selvsagt er en bred og ansvarlig barneidrett et selvstendig mål. Samtidig er det umulig å isolere barneidretten fra å være et middel i rekrutteringen til toppidretten. Selvsagt kan NIF hevde at idretten har en rekke positive sideeffekter av stor betydning for samfunnet. Men hvis NIF-ledelsen tror den kan beholde fanen høyt og organisasjonen samlet ved hovedvekt på helse, integrasjon og generell velferd, tar den grundig feil.

Derfor er aktive utøveres plass i tingforsamlingen ikke et spørsmål om å følge opp IOCs linje med å kooptere et minste, håndplukket antall. Tiden er inne til å fatte at utøvere, som frivillig tar på seg utfordringen og byrden med å representere landet i internasjonale konkurranser, i høyeste grad er verdig en selvstendig stemme i tingforsamlingen. En slik stemme framkommer ikke ved at det ”gamle” ledelsesapparatet tar ut de aktives representanter. Aktives representanter må velges av aktive utøvere, på tvers av idretter og grener. Å etablere en avgrenset, kvalifisert valgforsamling, innebærer ingen større utfordring. OLT, i samarbeid med særforbund, vil kunne etablere kriterier for manntall og valgbarhet.

Kvalifiserte? Vil aktive utøvere valgt av aktive være kvalifiserte til å sitte med fulle rettigheter i NIFs tingforsamling? Spørsmålet er meningsløst – fordi det betinger et svar på hvilke kvalifikasjoner de øvrige i forsamlingen har i forhold til de utfordringer den moderne idrett står overfor. En viktig effekt av å gi plass til for eksempel 10 % fra aktives rekker, vil kunne være at det gamle apparatet ble bedre kjent og kanskje mer respektert blant yngre idrettsmennesker. Denne broen mangler i dag, hvilket bør gjøre ansvarlige ledere urolige over apparatets framtid.

Førstereisgutt. Én annen hendelse fra Tromsø-møtet bør bemerkes. Den nye, relativt unge (42) fotballpresidenten, Yngve Hallén, debuterte – med engasjement, respekt og (for ham) farlig utholdenhet. Han representerer den mest omfattende aktiviteten med en enorm medietekke. Med forankring i Sogndal representerer han utkantens mulighet til fornyelse av lederstil og saksorientering både i fotball og det større idrettslige fellesskap. Får han grep på sitt domene, er han ung nok til å få satt spor etter seg.

Hva åpnet så denne unge, potensielle maktpersonen med å si? Han begynte med å hilse fra sin slagne forgjenger! Han hilste fra Sondre. Sondre ville ha likt å ha vært her, sa han, mens vi i salen spisset ørene og med eksplosiv anspent ventet på fortsettelsen. Den kom imidlertid ikke. Hallén gikk ubemerket direkte videre med kommentarer innenfor agendapunktets ramme. Det var et elektrisk øyeblikk, som døde hen i alminneligheter. Men passasjen ga et glimt av en usedvanlig og spennende side ved en viktig person.

Da Hallén viste seg i salen også 2. dag, dvs. 29. mai, dagen da det skulle spilles landskamp, og til og med Drillos 100., begynte en viss uro å spre seg hos noen av oss. For det første hadde vi erfaring for at fotballpresidenter aldri pleide å delta helt ut i NIF-møter. For det andre er landskamper hellige, og mer enn god nok unnskyldning til fravær fra slike fellesidrettslige aktiviteter. Gjester skal mottas og pleies, og egne utøvere skal få sin betydning bekreftet. Landslaget, og Drillos 100. kamp, kan ikke settes til side (i misforstått respekt?) for et NIF-møte i Tromsø! Dette er fotballkulturens selvforståelse og uskrevne krav til sitt lederskap.

Den unge fotballpresidenten fra Sogndal må lære å prioritere, om han skal bli viktig for norsk fotball og norsk idrett. Det ble han minnet om, med full mediedekning, i dagene etterpå.


Hans B. Skaset er norsk mester i 5- og 10-kamp i begynnelsen av 1960-årene. Forbundstrener i friidrett. Formann i Norges Friidrettsforbund 1976-83. Formann i Norges Idrettsforbund 1984-90. Styremedlem i Det europeiske friidrettsforbundet 1983-95. Leder av styringsgruppen for Europarådets Anti-Doping Convention 1990-94. Han var avdelingsleder fra 1968 og deretter professor i idrett ved Norges Idrettshøgskole 1975-91. Ekspedisjonssjef i Kulturdepartementet, idrettsavdelingen, 1991-2000. Har etterpå vært markant i den offentlige idrettsdebatten, og er fast kommentator på Sportsanalyse.no.