Nå er situasjonen annerledes – vi sliter med rekrutteringen, og andre land forsyner seg betydelig mer fra medaljefatet i internasjonale mesterskap.
- Hva har skjedd?

Fagtidsskriftet Idrett & Anlegg stilte tidligere i år spørsmålet til Cato Zahl Pedersen (50), vår mest kjente paralympier gjennom tidene – og nå ansatt som konsulent paralympics og coach i OLYMPIATOPPEN for funksjonshemmede utøvere. Nettopp for å kunne være med og snu denne utviklingen.

- Jeg ser i hvert fall at det er krevende å jobbe med idrett for funksjonshemmede i et land som ikke er i krig, og heller ikke lenger har institusjoner. Det er veldig vanskelig å rekruttere, sier Cato Zahl Pedersen.
(Nasjoner som USA, Iran og de baltiske statene har store antall fysisk sterke borgere, skadet i krig, men som gjerne blir med i idrett etter at de har kommet hjem).

Idrettstinget i Ålesund 1999 gjorde vedtak om at idrett for fysisk funksjonshemmede skulle ligge i hvert enkelt særforbund, og dermed ble Norske Funksjonshemmedes Idrettsforbund styrt avviklet noen år senere. OLYMPIATOPPEN skulle, på samme måte som for funksjonsfriske, inn og ta ansvaret for å koordinere den toppidrettslige virksomheten.
Derfor ble Cato Zahl Pedersen ansatt. Han har også ansvaret for planleggingen og gjennomføringen av deltakelsen ved Paralympiske lekene, som går samme sted og like etter hvert sommer- og vinter-OL.
- Men det blir en viktig del av min jobb å jobbe med rekruttering. Vi har ikke lenger spesialskoler – det være seg for blinde eller trafikkskadde – å gå inn i. Nå må de hentes fra ordinære skoler og sykehus, det er ikke alltid like enkelt, sier han.
Og nevner eksempelet fra den tidligere Blindeskolen på Huseby i Oslo. Der var trening og konkurranser i friidrett og ski naturlige tilrettelagt fysisk aktivitet fra skolens side, og det var mulig å hente utøvere til NFI herfra. Slik er det ikke lenger.
Mens et langrenn for funksjonshemmede på 1990-tallet kanskje samlet et 30-talls utøvere, er det bare noen få nå. Nesten ikke nok til å dele ut medaljer i et NM eller til å samle et landslag. Og det er ingen konkurranse om plassene. Om ikke noe raskt skjer, dør aktiviteten hen.
- Har integreringspolitikken, både fra idrettens side, og samdfunnet for øvrig, slått feil ut, Cato?

Men kanskje skjedde ”overgangen” litt for raskt. På den måten at hovedfokuset ble lagt på juridiske, avtalemessige forhold – og noe økonomi – langt mindre på selve veien videre, den enkelte utøver og hvordan vi skulle rekruttere og tilrettelegge i framtiden. Det er det som er den reelle utfordringen: - Hvordan handtere hvert enkelt menneske i organisasjonen, hvordan tenke medmennesker. Jeg er redd vi har mistet noe på veien.
Han håper Idrettsstyret noe oftere kan diskutere og synliggjøre denne delen av idrettspolitikken. Det er jo de som har initiert prosessen.

Samarbeid NAV
Det er nå de lokale idrettslagene som skal rekruttere og motivere funksjonshemmede utøvere. Disse kommer sjelden av seg selv. – Vi må ut og bry oss om de som bor i lokalmiljøene. Vi trenger et korps med formidlere ute, som kan se, hente og engasjere seg, sier Cato, som føler seg nødt til å engasjere seg i disse spørsmålene. Fordi så få andre gjør det.
Derfor er det også avgjørende å bygge samarbeidsrelasjoner. Med NAV, med skolene og med idrettslagene.
- Jeg tror ikke alle idrettslag må ha grupper for funksjonshemmede. Det er bedre å få fram noen gode, trygge miljøer. Da er det bedre å måtte kjøre en time for å komme på trening eller en konkurranse. Dette er folk som likevel er vant til å reise selv eller sammen med andre.
Cato ser også at funksjonshemmet ungdom er som annen ungdom. Med de samme tilbud. Derfor er PC og nye medier konkurrenter om tiden også for denne gruppen.

Egen finansiering
Cato Zahl Pedersen vet utmerket godt at tilgangen til økonomiske midler er en avgjørende faktor også her.
– Vi må ikke slåss om de samme midlene som annen idrett.
Arbeids- og inkluderingsminister Bjarne Håkon Hanssen er blitt en av flere viktige støttespillere, han var blant annet med til Paralympiske i Beijing i september i fjor. Hans forståelse har bidratt at idrett for funksjonshemmede har fått 6 millioner kroner i friske midler fra statsbudsjettet. 4 av disse skal gå til toppidrett.
For også idretten for funksjonshemmede trenger langsiktig finansiering.
– Vi kan heller ikke gjøre oss avhengig av en sponsor som er med en periode.


Egen integreringsavdeling i NIF
Da NFI (tidligere Norges Handicapidrettsforbund) ble lagt ned i 2006, overtok Norges Idrettsforbund og Olympiske og Paralympiske komité ansvaret for idrett for funksjonshemmede, sammen med særforbundene.
NIF har en egen avdeling for integrering, med Arnfinn Vik som leder og fire sentralt ansatte.
16 særforbund har egne enheter for funksjonshemmede. Bordtennis og svømming er blant de som har jobber best.
Organiseringen i Norge er også helt unik i verdenssammenheng. Tove Paule er helt sikkert den eneste som er president både for den brede idrettsbevegelse, den nasjonale olympiske organisasjonen og idretten for funksjonshemmede. På samme måte som Inge Andersen er generalsekretær for alle tre.

Les mer på www.idrett.no.

PS! Den internasjonale paralympiske organisasjon bevegelse omfatter kun de fysiske funksjonshemmede. Psykisk funksjonshemmede har sine egne organisasjoner – formelt på utsiden av NIF. Det samme gjelder enkelte andre grupper, som døveidretten.


- Viktige forbilder
For funksjonshemmede, mer enn mange andre, er det viktig å ha gode forbilder.
– Men om toppidretten for denne gruppen forsvinner, hvordan skal vi da skape forbilder, sier Cato Zahl Pedersen, som selv deltok i fire paralympiske leker og vant 13 gullmedaljer.
Den gang var vi med i nesten alle grener. I -94 ble vi beste nasjon, i Torino i -06 var vi ”bare” nr. 11. På sommerrankingen er vi 32. Beste nasjon.
Til neste Paralympiske leker, i Vancouver i mars neste år, har vi maks 27 utøvere, fordelt på kjelkehockey, rullestolcurling, langrenn og skiskyting. Trolig har vi ingen alpinister med, kanskje hekker ingen kvinnelige skiløpere.

- Bra anlegg, men dårlige tider
- Anleggssituasjonen for idrett for funksjonshemmede i Norge er bra. Det er klare krav fra Kulturdepartementets side til utbyggere som skal få spillemidler, og vi skal ikke skylde på denne delen av tilretteleggingen når vi sliter med å rekruttere, sier Cato Zahl Pedersen.
Det er behov for noen tilpasninger i haller med hensyn til dører og båser, men stort sett er det veldig bra.
Langrennsløpere kan bruke normale løyper.
- Jeg sier gjerne at der det er tilrettelagt for barnevogner og rullatorer, der klarer også alle funksjonshemmede seg. Det er ikke vanskeligere enn det, Det viktigste er ofte en hjelpende hånd fra andre, legger Cato Zahl Pedersen til.
Reiser er heller ikke noe stort problem. På de fleste flyene går det bra med rullestoler, og alle idrettsfolk er vant med å reise med mye bagasje.
Derimot savner han en debatt hvordan treningstid tildeles. Kjelkehockeylaget i Oslo, et av verdens beste, må trene kl. 22.30 på kvelden. Det går ikke i lengden.


Faktaramme
Cato Zahl Pedersen (50) har vunnet 13 gull og ett sølv i fire forskjellige Paralympics, i grenene langrenn, alpint og friidrett. Han konkurrerer i klassen LW 5/7.
I tillegg til å være en fremragende idrettsutøver, har han utmerket seg ved å ta utfordringer som synes uovervinnelige selv for folk med armer, og mestre de problemer som oppstår. Hans «Unarmed-ekspedisjoner» har tatt ham til sydpolen (1994 – 1995), verdens sjette høyeste fjell Cho Oyu (8.201 moh) i 2005, og nesten til toppen av Mount Everest (2007).
Cato Zahl Pedersen har vært en viktig medspiller i etableringen av CatoSenteret i Son. Han er i dag knyttet til OLYMPIATOPPEN.
Zahl Pedersen har blant annet vunnet følgende priser: Olav-statuetten (1980),Peer Gynt Statuetten (1980), Egebergs Ærespris (1981), Erling Stordahl ærespris (1994) og IOC President's Disabled Athlete Award (1998).